Det du er best på, ser du sannsynligvis ikke selv
De fleste jeg snakker med som vurderer å lage nettkurs, har det samme problemet. Ikke at de kan for lite. Men at de ikke selv ser hvor mye de faktisk kan.
De sammenligner seg med dem som kan mye mer – etablerte eksperter med doktorgrader eller hundretusenvis av følgere.
Det de ikke tenker på, er at det de kan, ofte har mer verdi for en nybegynner enn det en etablert ekspert sitter på. For deg som akkurat har startet, er hjelp fra noen ett steg foran ofte mer nyttig enn et foredrag fra en professor.
Så de leter etter en kursidé som om den ligger et sted der ute – i en ny sertifisering, et webinar til, enda en podkast. Og hele tiden går de rundt med råmaterialet i hodet uten å legge merke til det.
For det de er aller best på, har blitt så selvfølgelig at det knapt føles som kunnskap lenger.
Dette har faktisk fått et eget begrep i pedagogikken: taus kunnskap.
Taus kunnskap er kunnskap og erfaringer som sitter i kroppen og fingrene, og som er svært vanskelig å forklare med ord. Det er den kunnskapen du bare kan, basert på erfaring. Jo lenger du har holdt på med noe, desto vanskeligere blir det å se hva du egentlig kan. Det har blitt en del av måten du tenker på.
Det du glemmer, er at det som er en selvfølge for deg, ofte er gull for andre
Jeg blir fortsatt overrasket over hvor overrasket folk blir når de oppdager hva andre ikke kan.
Du har gjort en ting hundre ganger og bruker fem minutter på den. En nybegynner bruker tre timer, gjør det i feil rekkefølge og må starte på nytt. For deg er det bare «sånn pleier jeg å gjøre det». For den andre er det verdt å betale for.
Folk kjøper sjelden informasjon. Det finnes gratis overalt. De kjøper erfaring – snarveiene, rekkefølgen, feilene du allerede har gjort så de slipper. Og akkurat den delen sitter du på.
Så er du bevisst på din tause kunnskap, eller sitter du som et spørsmålstegn nå? En ting er sikkert.
Du finner det ikke ved å stirre på et tomt dokument
For her er haken: du kan ikke tenke deg fram til din egen tause kunnskap. Den er jo taus nettopp fordi den ofte er vanskelig å legge merke til. Setter du deg ned med blanke ark og skal «finne ut hva du kan», ender du fort like fast som før.
Det som funker, er å ta utgangspunkt i konkrete situasjoner – ikke i et tomt dokument. Tenk tilbake på sist noen sa «hvordan får du egentlig til det?». Eller spørsmålet du har svart på flere enn tre ganger. Eller det en kunde eller kollega kom til deg med, som du kjapt ga et svar på.
Da har du plutselig noe håndfast å dra i. Og skal du ha hjelp til å grave videre, finnes det et triks jeg bruker hele tiden:
La AI intervjue deg
Det er her AI faktisk er nyttig – ikke til å finne opp kunnskapen din, men til å grave den fram. Jeg bruker det jevnlig selv.
Be en AI intervjue deg som om du var en ekspert: «Still meg 20 spørsmål om hvordan jeg [det du kan], ett om gangen.» Så svarer du muntlig og ærlig, som til en kollega.
Plutselig sitter du med sider av taus kunnskap du aldri hadde skrevet ned av deg selv. AI kan ikke erfaringen din. Men den kan hjelpe deg å få den ut av hodet og ned på papiret.
Så, holder ideen?
Når du først ser hva du kan, kommer neste spørsmål fort: er dette noe folk faktisk vil ha hjelp til? Det trenger du ikke gjette på.
Jeg har laget en liten test som ser på fire ting som avgjør om en kursidé har noe å bygge videre på. Den tar to minutter, men sparer deg for uker med grubling.
For kanskje starter du ikke på null i det hele tatt. Kanskje er avstanden mellom «jeg har tenkt på det» og «jeg har faktisk en idé verdt å teste» mye kortere enn du tror.
Mentorhilsen fra Anne Bente
